Langlesing
Hekta på verden
– De unge har engasjement. De ønsker å hjelpe. Problemet er at det er for mange inntrykk å forholde seg til. Da kan du ende opp med å få et avstandsforhold til verden, sier Iman Meskini. Hun har laget podkast for å hekte de unge på igjen.
Et lite, lydtett studio. Et bord og et par stoler. På hver sin side av bordet: Iman og en gjest. Med øreklokker på og hver sin mikrofon. Ansikt til ansikt for å snakke om verden. Om hvorfor den er som den er. Podkasten heter «Perspektiv».
Syv gjester. Syv episoder. Iman og gjestene har blant annet snakket om hvorfor krig oppstår, hvilke rettigheter man faktisk har i krig og konflikt, hvordan det er å jobbe i noen av verdens farligste områder og hvordan man påvirkes av å oppleve de mest forferdelige ting.
– Jeg har lært masse nytt etter hver episode. Jeg er veldig takknemlig for at gjestene har vært så ærlige. De har bidratt mye med personlige historier og virkelig åpnet opp for å dele sitt genuine engasjement,
Det var da hun hadde et studieopphold i Jordan tidlig i vår, at hun kom på ideen om å lage en podkast i samarbeid med Flyktninghjelpen. Det skjedde etter at hun hadde besøkt flyktningleiren Zaatari og møtt jevnaldrende der. Da hun spurte om de unge flyktningene hadde et budskap hun kunne ta med seg hjem til Norge, svarte de: Fortell verden om oss, så vi ikke blir glemt.
Dette bildet er fra Zaatari og ble tatt en iskald januardag i 2015. Flyktningene forsøker å holde varmen i telt. Takket være blant andre Flyktninghjelpen bor flyktningene i dag i brakker og de har fasiliteter og tilbud. Foto: Hussein Ami/Flyktninghjelpen
Dette bildet er fra Zaatari og ble tatt en iskald januardag i 2015. Flyktningene forsøker å holde varmen i telt. Takket være blant andre Flyktninghjelpen bor flyktningene i dag i brakker og de har fasiliteter og tilbud. Foto: Hussein Ami/Flyktninghjelpen
Iman, som selv er 22 år gammel, tror ikke det alltid er så lett å være ung i dag, heller ikke i Norge:
– Vi lever på mange måter i en vanskelig tid, selv om hverdagen vår er enklere nå som vi har sosiale medier og tekniske hjelpemidler. For eksempel er det et problem at barn liksom skal vokse opp så fort. Det skaper stress. Når det gjelder verden ellers, har vi både tilgang til og mulighet til å lære om den. På mange måter er det helt fantastisk. Men det gjør også at det blir vanskelig å leve i en så kontrastfylt verden. Man skal være lykkelig og takknemlig over at man er født i et land med så mange muligheter, som i Norge. Dermed blir det liksom ikke lov å ha egne problemer, sier hun og legger til at hun tror mange unge i vår del av verden har dårlig samvittighet.
– Men det synes jeg ikke de trenger å ha. For jeg tenker at på bakgrunn av det livet vi lever her, så har vi helt andre ting vi sliter med. Andre problemer. Og det må det være lov å snakke om. Men så tenker jeg også at vi må bruke den posisjonen vi er i, den muligheten vi tross alt har, til å hjelpe andre.
I dag er Iman student med Midtøsten som særlig interesseområde. I fremtiden vil hun jobbe for å hjelpe mennesker som er på flukt.
I dag er Iman student med Midtøsten som særlig interesseområde. I fremtiden vil hun jobbe for å hjelpe mennesker som er på flukt.
Iman har forberedt seg godt før hver sending og spørsmålene er mange.
Iman har forberedt seg godt før hver sending og spørsmålene er mange.
— Det spesielle med Jan er at han har gjort så utrolig mye. Han har viet sitt liv til å hjelpe andre mennesker.
Fotografiet er fra 1977 og viser en ung Jan Egeland på besøk hos Motilón-Barí urfolk i Catatumbo jungelen, på grensen mellom Colombia og Venezuela. Foto: Privat
Fotografiet er fra 1977 og viser en ung Jan Egeland på besøk hos Motilón-Barí urfolk i Catatumbo jungelen, på grensen mellom Colombia og Venezuela. Foto: Privat
– Jan er et prakteksempel på hva en person kan bidra med og faktisk få til. Det er fint å se når man kanskje tenker: «Hva kan jeg som enkeltperson gjøre», sier Iman Meskini.
– Jan er et prakteksempel på hva en person kan bidra med og faktisk få til. Det er fint å se når man kanskje tenker: «Hva kan jeg som enkeltperson gjøre», sier Iman Meskini.
Hun har nettopp spilt inn den syvende og siste episoden av podkasten Perspektiv. Gjesten denne gang er Flyktninghjelpens generalsekretær Jan Egeland.
– Det spesielle med Jan er at han har gjort så utrolig mye. Han har viet sitt liv til å hjelpe andre mennesker. Han er et prakteksempel på hva en person kan bidra med og faktisk få til. Det er fint å se når man kanskje tenker: «Hva kan jeg som enkeltperson gjøre?» Jan startet sin humanitære karriere for over førti år siden som hjelpearbeider i Colombia. Jeg spurte ham om hvordan det egentlig begynte.
| Smakebit fra Perspektiv-podkasten, med Jan Egeland |
| «Da må vi langt tilbake, til 1970-tallet. Jeg var gymnasiast i Stavanger og hadde vært med på å stifte en Amnesty International-gruppe. Jeg var veldig engasjert i internasjonale spørsmål. Rettferdighet. Og ikke minst Latin-Amerika. Dette var en tid da Latin-Amerika hadde militærdiktaturer og det var tung undertrykkelse av studentbevegelser, demokratibevegelser, journalister og andre. Så jeg var på jakt etter en måte der jeg kunne hjelpe mennesker som jeg visste var i stor nød der. En kveld da jeg kom hjem etter håndballtrening, så jeg på kveldsnytt at en katolsk pater sa rett inn i skjermen: «Jeg er i Colombia, der jeg driver sosialt rettferdighetsarbeid. Jeg kunne tenke meg å få norsk ungdom til å komme hit og hjelpe meg». Da skrev jeg til ham på spansk, jeg fikk adressen gjennom min far som hadde kontakter i NRK. Jeg fikk svar tilbake: «Ja, kom». |
Iman smiler:
– Jeg synes den historien var så kul. Det der med at han kom hjem fra håndballtrening og så på tv, det er sånt som veldig mange kan kjenne seg igjen i. Det er kult å tenke at man vet aldri hvem det blir eller når det blir, men at man plutselig får en mulighet til å hjelpe. Jeg er sikker på at Jan ikke så for seg hvor han er i dag, da han kom hjem fra håndballtrening den dagen. Det er det som er litt spennende med fremtiden. At det er litt tilfeldig hva som kan sette ting i gang.
Sommeren 2018: Bak disse hendene skjuler det seg et stort smil. Endelig har Marie Bakumba (70) kommet hjem til Mbulungu, etter å ha vært på flukt i et år. Flyktninghjelpen, som er eneste hjelpeorganisasjon i området, har gitt henne et nytt hus. Landsbyen ligger i Kasai, i DR Kongo. Etter voldelige angrep var alt brent til grunnen. Foto: Aléxis Huguet/Flyktninghjelpen
Sommeren 2018: Bak disse hendene skjuler det seg et stort smil. Endelig har Marie Bakumba (70) kommet hjem til Mbulungu, etter å ha vært på flukt i et år. Flyktninghjelpen, som er eneste hjelpeorganisasjon i området, har gitt henne et nytt hus. Landsbyen ligger i Kasai, i DR Kongo. Etter voldelige angrep var alt brent til grunnen. Foto: Aléxis Huguet/Flyktninghjelpen
– Tilfeldigheter var det vel med deg også, for i Jordan ble du kjent med Flyktninghjelpen?
– Da jeg dro for å være utvekslingsstudent var jeg veldig fokusert på at oppholdet i Jordan bare skulle handle om skole. Men så kunne jeg ikke la være å se litt av landet og menneskene som bor der også. Siden jeg hadde en uke til overs, visste jeg at jeg ville bidra. Så jeg kontaktet Flyktninghjelpen.
Les mer om Flyktninghjelpen her.
Hør hele episoden her eller i din foretrukne podkastspiller:
– Jeg elsker engasjementet hans. Elsker at han bruker stemmen sin og den plattformen han har fått etter «Skam», til å fokusere på andre enn seg selv. Til å sette temaer som han synes er viktig å snakke om.
Iman kjente til Flyktninghjelpen gjennom en annen ung skuespiller i "Skam", Marlon Langeland. I 2018 reiste han til tre av de over 30 landene der Flyktninghjelpen driver sitt hjelpearbeid: Libanon, Colombia og Den demokratiske republikken Kongo. Målet var å møte unge på flukt. Dette ble til en serie på Instagram tv, «Marlons Journey».
Les mer om Marlons Journey her.
Marlon møtte Ahmed (23) - og tapte et slag biljard. Ahmed kommer fra Aleppo i Syria, men flyktet til Libanon fem år tidligere. – Først var krigen langt unna og vi trodde ikke den ville komme til oss. Men så forandret den alt. Venner, familie og naboer tok ulik side i konflikten og de endret seg, forteller Ahmed. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen
Marlon møtte Ahmed (23) - og tapte et slag biljard. Ahmed kommer fra Aleppo i Syria, men flyktet til Libanon fem år tidligere. – Først var krigen langt unna og vi trodde ikke den ville komme til oss. Men så forandret den alt. Venner, familie og naboer tok ulik side i konflikten og de endret seg, forteller Ahmed. Foto: Ingebjørg Kårstad/Flyktninghjelpen
For Iman var det naturlig å invitere Marlon Langeland som første gjest i podkasten.
– Jeg elsker engasjementet hans. Elsker at han bruker stemmen sin og den plattformen han har fått etter «Skam» til å fokusere på andre enn seg selv. Til å sette temaer som han synes er viktig å snakke om.
| Smakebit fra Perspektiv-podkasten, med Marlon Langeland |
| «Det har vært helt sjukt. Helt vilt å dra til tre land som jeg aldri trodde jeg kom til å besøke. Dra til steder som jeg egentlig ikke har tilgang til. En forventning jeg hadde var at jeg ikke kom til å forstå situasjonen de levde i og som de fortsatt dessverre lever i. Fordi jeg er utenforstående og er vokst opp i et samfunn der konflikt er ikke-eksisterende. Og at jeg egentlig ikke hadde noen mulighet til å forstå hva de faktisk må leve med hver dag. Og det var litt sant. Men også litt ikke-sant. For vi endte opp med å snakke om helt vanlige ting, som du gjør med vennene dine. Som musikk og samfunn og hva du liker å gjøre på fritiden. Men så går du liksom over en grense der din kunnskap stopper. Der det du har lært om verden ikke strekker til». |
Hør hele episoden med Marlon her eller i din foretrukne podkastspiller:
Den første gjesten i podkasten, var en annen Skam-skuespiller; Marlon Langeland. Foto: Vilde Kongsrud/Flyktninghjelpen
Den første gjesten i podkasten, var en annen Skam-skuespiller; Marlon Langeland. Foto: Vilde Kongsrud/Flyktninghjelpen
Iman forteller at hun trives med podkast-formen. Hun mener den gir større rom for forklaringer.
– Man setter seg ned og har tid og mulighet til å fortelle. Jeg liker at det er uten manus og at det ikke er direktesendt. Tall kan bli så store og ting kan føles så håpløst. Da er det viktig med svar og at vi faktisk stiller spørsmålene, som for eksempel: Hvordan er det å være på flukt?
Iman deltar i en gruppediskusjon med unge syrere, og her møter hun en som gjerne vil ha et bilde. Flyktningene går på Flyktninghjelpens yrkesopplæringskurs i skreddersøm i Zaatari flyktningleir, Jordan. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen
Iman deltar i en gruppediskusjon med unge syrere, og her møter hun en som gjerne vil ha et bilde. Flyktningene går på Flyktninghjelpens yrkesopplæringskurs i skreddersøm i Zaatari flyktningleir, Jordan. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen
Inntrykket hennes er at når mediene snakker om flyktninger, skjer det ofte i korte snutter og innslag. Det er store tall og mye fakta pakket inn på veldig kort tid. Med den lille tiden som er til rådighet er det forutsatt at seerne eller lytterne kan litt om flyktninger fra før, men det er det ikke alle som gjør.
– Og da blir det både stort og vanskelig å ta innover seg, sier Iman.
Håp — Iman og Jan om fremtiden
| Jan: – Det er veldig givende å jobbe i Flyktninghjelpen. Vi ser oftere resultater enn vi ser nederlag. Vi ser oftere at vi når frem enn at vi mislykkes. Vi ser oftere at vi klarer å endre liv til det bedre. |
| Iman: – Det er godt å høre. Men antallet mennesker på flukt har økt. Vil det gå i samme retning de neste årene? |
| Jan: – Det er vanskelig å spå om fremtiden, Iman. Jeg er pessimist på kort sikt. Optimist på lengre sikt. Hva kan vi forvente i Syria etter åtte år med krig? Med 12 millioner mennesker fordrevet, halvparten inne Syria og halvparten i nabolandene og andre land, noen også i Norge. Den konflikten har nå nesten pågått like lenge som den første og andre verdenskrig til sammen, for nå går vi inn i det niende konfliktåret. Og det er ikke over. Sivile bombes nesten hver dag og det fordrives fortsatt flere mennesker i Syria hvert år enn det antallet som kan vende tilbake. Det er klart at det blir fred i Syria også, for alle kriger ender. Men det vil vare en god stund før syrerne får den freden de fortjener. Og for at mange syrere kan vende tilbake, noe som er deres mål. |
| Iman: – Hvilke andre områder kommer til å få de største utfordringene? |
| Jan: – Sahel ligger under Sahara-ørkenen i det nordlige Afrika. Det er det beltet sør for Sahara som går fra Senegal i vest til Eritrea og Etiopia i øst. Der er det 150 millioner mennesker i dag. Jeg har lest at der vil det være 330 millioner i 2050, altså en voldsom befolkningsvekst. Samtidig som det er klimaendringer som er utrolig tøffe. Gjennomsnittstemperaturen går betraktelig opp i fremtiden og det vil blant annet ødelegge jordbruket. Sahel er et eksempel på at det ikke er bare krig og konflikt, men også klimaendringer som kommer fremover. |
| Iman: – Når det gjelder Sahel: Jeg tror mange her i landet vet at folk flykter over Middelhavet for å komme seg til Europa. Men jeg hadde aldri hørt om Sahel. Og det er jo der krisen begynner. De landene ligger så langt unna og vi snakker ikke om dem. Dette syns jeg er et fint bilde på at vi egentlig ikke vet så mye. |
| Jan: – Latin-Amerika er et annet viktig område. Det var jo der jeg begynte med mitt hjelpearbeid. Lenge var vi veldig optimistiske, militærdiktaturene som var i min ungdom forsvant og det var en demokratiseringsbølge. Men nå ser vi at i Venezuela er det full kollaps i økonomien, i sosiale strukturer, i styresett. Millioner gir opp og forlater landet. I Colombia er det fortsatt konflikt. Og så det er voldsbølgene i Mellom-Amerika. |
| Iman: – Det høres ille ut for fremtiden? |
| Jan: – Men det er veldig viktig å huske på at det er utrolig mange positive trender i verden også. Flere milliarder får det jevnt over bedre, med mer utdanning, bedre økonomi, lengre levealder. Da er det jo positivt å tenke på at det er mange flere enn noensinne som har mulighet til å hjelpe dem som er på flukt. |
| Iman: – Jeg tror at når man bare får input av elendighet, får man en følelse av at man ikke vet hva man skal gjøre for å hjelpe. Men nå vet vi at vi hjelp nytter. For når du Jan, er optimistisk for fremtiden, så tror jeg vi skal tro på det. |
Selv lytter Iman til både norske og utenlandske podkaster.
– Jeg hører på mye forskjellig, også på arabisk. BBC Extra, for eksempel, der snakker de på standard arabisk. Ofte er det temaer som hvordan det er å være flyktning. Eller om folk som ikke har jobb, eller som ikke har råd til utdanning. Av de norske, hører jeg på for eksempel på «Ida med hjertet i hånden», «Guro & Guru», folk som jeg ble kjent med da jeg var med i tv-programmet «71 grader nord» på TVNorge
Iman Meskini i Zaatari flyktningleir, Jordan. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen
Iman Meskini i Zaatari flyktningleir, Jordan. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen
– Hva har vært utfordrende med å lage Perspektiv?
– At jeg skulle være den som stiller spørsmålene. Det likte jeg veldig godt. Og så likte jeg bare sitte å få høre på andre som forteller sine historier. Jeg hadde tenkt tanken: «Hva hvis samtalen stopper opp, hva gjør jeg da?» Men fordi det var et tema som engasjerer meg, skjedde ikke det. Samtalene har gått veldig naturlig.
Dette merket er laget av unge flyktninger i Zaatari, og blir påført alle plaggene som sys på Flyktninghjelpens yrkesopplæringskurs. For å gå på kurset må du være mellom 18 og 32 år. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen
Dette merket er laget av unge flyktninger i Zaatari, og blir påført alle plaggene som sys på Flyktninghjelpens yrkesopplæringskurs. For å gå på kurset må du være mellom 18 og 32 år. Foto: Ingrid Prestetun/Flyktninghjelpen
Iman giftet seg i sommer og gratulasjonene haglet inn på sosiale medier.
– Etter møtet med ham sitter jeg igjen med hans personlige historie om hvordan det var å være i en familie på flukt.
Iman og programleder i NRK, Leo Ajkic utenfor podkaststudio. Foto: Vilde Kongsrud/Flyktninghjelpen
Iman og programleder i NRK, Leo Ajkic utenfor podkaststudio. Foto: Vilde Kongsrud/Flyktninghjelpen
I dag er det over 70 millioner mennesker på flukt. Leo møtte flere av dem under innspillingen av "Flukt": det er et liv og en skjebne bak hvert tall. Foto: PANDORA / NRK
I dag er det over 70 millioner mennesker på flukt. Leo møtte flere av dem under innspillingen av "Flukt": det er et liv og en skjebne bak hvert tall. Foto: PANDORA / NRK
Gjest nummer to i podkasten har selv vært flyktning. Leo Ajkic er programleder i NRK. Han ble født i byen Mostar i Bosnia-Hercegovina og var syv år da borgerkrigen brøt ut. Sammen med familien flyktet han til Norge da han var elleve år.
| Smakebit fra Perspektiv-podkasten, med Leo Ajkic |
| «Først var jeg jo flyktning i nærområdet, i Kroatia. Der var det også krig med bomber og granater, men likevel tryggere. Det var verre i hjembyen min, Mostar. Det som var så spesielt med Mostar, er at det var kanskje den byen med flest blandingsekteskap; blanding mellom religioner og nasjoner. Så der skjedde det en ekstra konflikt som ikke skjedde andre steder. Det ødela byen min litt ekstra. For mange er byen splittet i to på grunn av det. Et usynlig skille der du velger en side for hvor du skal utdanne deg og hvor du skal bo». |
– Etter møtet med ham sitter jeg igjen med hans personlige historie om hvordan det var å være i en familie på flukt. Jeg kjente på den følelsen av at de hadde lyst og tenkt til å dra tilbake til hjemlandet, men så etablerer man et liv i det nye landet man kommer til. Og så blir det til at man heller vil begynne å høre til der i stedet, sier Iman.
Leo Ajkic fortalte om menneskene han møtte i dokumentarserien sin, «Flukt».
– Noen historier endte bra, som for eksempel den om familien fra Libanon som hadde fått lov til å komme til Norge. Andre historier var triste, som den om de to kvinnene, den ene med et lite barn. De hadde kommer seg til Agadez, som er et transittstedet for migranter i Niger. Nå var de sikre på at de ikke ville bli sendt tilbake til Eritrea. Men da Leo møtte dem, visste han at de kommer til å bli returnert. Han hadde ikke hjerte til å fortelle dem det, forteller Iman.
Det er over 70 millioner mennesker på flukt i dag. Leo Ajkic sa at det er et liv, en skjebne bak hvert tall:
– Og det blir veldig mange skjebner. Det er disse som må komme frem litt oftere. Så kan vi heller høre litt mindre om tallene.
Hør hele episoden med Leo Ajkic her eller på din foretrukne podkastspiller.
– Gro forklarte at det er regler som hvilke våpen man kan bruke. Regler for når man har man lov til å drepe. Og når du skyter fienden din og fienden er truffet, skal du gå inn og prøve å redde fienden din.
Det er et kjent uttrykk: «I krig og kjærlighet er alt tillatt». Men er det egentlig sant? Iman inviterte jurist, forsker og assisterende direktør i Norges institusjon for menneskerettigheter, Gro Nystuen til studio for å snakke om krig.
– Jeg syntes det var rart at det er regler i krig. At det i seg selv sier at det er lov å føre en krig. Lov å drepe mennesker for å få det som du vil.
| Smakebit fra Perspektiv-podkasten, med Gro Nystuen |
| Gro Nystuen i Perspektiv: «Det er jo mange av de reglene vi har i dag, som kommer fra tiden etter annen verdenskrig. FN pakten kom i 1945, der er det et forbud mot å drive militær makt mot andre stater. Så kom Genèvekonvensjonene i 1949, som starter opp med å si noe om hvordan man skal beskytte sivile i krig. Men det tok mange år før FNs Sikkerhetsråd begynte å forholde seg til denne problematikken. Det var jo fordi man anså det som et slags nederlag, ikke sant: Annen verdenskrig skulle være slutten på kriger i verden. Det er en slags pasifistisk linje, man skal ikke bruke vold for å oppnå det man vil. Du kan si at humanitærretten er en slags erkjennelse av at «shit happens», og hva gjør vi med det? Det er for så vidt ikke noen som har bestemt det, men regler i krig har eksistert i 150 år, så dette er ikke noe nytt. Den første Genèvekonvensjonen kom i 1864, så det har hele tiden ligget under at hvis det først skulle gå så galt at det skulle bli krig, så må vi ha noen regler for oppførselen i krig og hvordan man fører krig». |
– Gro forklarte at det er regler som hvilke våpen man kan bruke. Regler for når man har man lov til å drepe. Og når du skyter fienden din og fienden er truffet, skal du gå inn og prøve å redde fienden din. Dette er sånne ting jeg tror man ikke tenker over, sier Iman og fortsetter:
– Jeg lærte også at man ser en annen tendens til hvordan krig føres i dag. Det er ikke lenger to stater som møtes på slagmarken, og som så vender hjem og feirer seieren med kvinner og barn som har ventet på dem i trygghet hjemme. Nå er det ikke stat mot stat lenger. Konflikter varer lenge. De er innviklede og kompliserte, med flere grupper i hver stat som er involvert. Kvinner blir strategisk og bevisst voldtatt og misbrukt. Gro mente at det kan være fordi man ønsker at fienden skal ha deres DNA i seg, altså en type etnisk rensing. Det gjør det også vanskelig for kvinnene som er gravide med fiendens barn, å komme tilbake til samfunnet. Så man bare rett og slett med vilje ødelegger samfunnet over lengre tid. Krigene i dag får konsekvenser for generasjoner fremover.
Hør hele episoden med Gro Nystuen her eller i din foretrukne podkastspiller.
Forsker Gro Nystuen og Iman. Foto: Vilde Kongsrud/Flyktninghjelpen
Forsker Gro Nystuen og Iman. Foto: Vilde Kongsrud/Flyktninghjelpen
– Det å befinne seg i et område der barn dør, må være veldig vanskelig.
Utenriksreporter Sonja Skeistrand Sunde og Iman. Foto: Vilde Kongsrud/Flyktninghjelpen
Utenriksreporter Sonja Skeistrand Sunde og Iman. Foto: Vilde Kongsrud/Flyktninghjelpen
For Iman har det sett ut som om nyhetsreportere på tv har veldig dårlig tid bestandig. At det er grunnen til at de må fortelle fort hva som skjer. Hun hadde ikke tenkt så mye på at de må være objektive.
– Men etter å ha snakket med utenriksreporter i TV2, Sonja Skeistrand Sunde, tenker jeg det må være veldig tøft. Det å befinne seg i et område der barn dør, må være veldig vanskelig. Sonja brukte et eksempel: Hun var i Hellas, og stod og ventet på en båt med flyktninger. I båten var det flere små barn. Da begynte hun plutselig å tenke på sine egne barn. Og det gjør man jo fordi man er et menneske. Da klarte hun ikke å holde seg objektiv på direktesending og begynte å gråte. Jeg tenkte på det som at det må ha vært en nyhetssending som har truffet publikum. Men hun så på det som et nederlag.
Iman tenker seg om litt, før hun sier:
– Når du har vært på et sted og sett grusomme ting. Så kommer du hjem og skal leve et helt vanlig A4 liv. Og høre folk klage på at de har en kvise i panna, eller at de strøk til en eksamen. Det er igjen den kontrasten, det må være absurd.
Utenriksreporteren drar til land med krig og konflikt, som Jemen, Syria, Irak. Iman spurte henne om hvordan det er å reise ut i verden som kvinne:
| Smakebit fra Perspektiv-podkasten, med Sonja Skeistrand Sunde |
| «Jeg har aldri opplevd noe negativt som kvinne. Jeg velger å fokusere på alt det som er positivt med å være kvinne. Jeg tror det er enklere for meg å komme inn på dem jeg gjerne vil møte, som jo er kvinnene og barna. Og jeg har aldri opplevd at menn ikke vil snakke med meg fordi jeg er kvinne. Jeg føler at det er en fordel å være kvinne, rett og slett. Men så skal det jo sies at jeg ofte reiser med Ole Ebbesen (fotograf, red.anm.), så det å være en kvinne og en mann tenker jeg kan være en fordel. Selvfølgelig må jeg av og til gå med abaya (lange, løse ytterplagg som også dekker håret, red.anm.) eller hijab. Men det plager meg ikke. Jeg er på besøk i et annet land og i en annen kultur. Hvis det er sånn de ønsker at jeg skal kle meg, så gjør jeg det uten å mukke. Det er jeg som er gjest og da er det jeg som respekterer deres skikker. Hvis en mann ikke er komfortabel med å hilse på meg: Helt i orden. For hvis jeg skal begynne å reagere på sånt, kan jeg likegodt bare gi opp». |
Hør hele episoden med Sonja Skeistrand Sunde her eller i din foretrukne podkastspiller.
– Han sier at det er som det er, at mange land ikke ønsker å hjelpe. Det er så mye politikk og maktspill. Og så bruker man sårbare mennesker i det spillet.
Iman, som selv tok førstegangstjenesten i luftforsvaret, inviterte en gammel general til studio. Robert Mood var i hæren, han har jobbet for FN og i NATO, og er i dag president i Norges Røde Kors.
Hun ville egentlig spørre ham: Hvorfor blir det ikke fred? Men hun startet heller i den andre enden ved å spørre: Hvorfor blir det egentlig krig?
| Smakebit fra Perspektiv-podkasten, med Robert Mood |
| «Det er et stort og spennende spørsmål. Sørgelig nok er den ene årsaken enkeltmennesket. Det er drevet av misunnelse, grådighet, fordommer og alle de tingene som vi egentlig pakker inn. Dette er kimen til at det blir uenighet og stridighet. I den andre enden av skalaen har du verden – som ikke har et overnasjonalt lederskap som passer på de små. Hvis verden hadde det, kunne den overordnede mekanismen forhindre de store i å gjøre som de vil, med penger og militærmakt i verktøykassen. Men den mekanismen er ikke der. Fordi FNs Sikkerhetsråd – som er det vi egentlig snakker om her – og som ble etablert etter andre verdenskrig, ikke fungerer som det skal». |
– Jeg synes han var veldig ærlig, på den måten at han snakket om hvorfor det er krig og konflikt, og hvorfor vi ikke får fred. Hvorfor gjør ikke de landene som har penger og makt noe for å få fred? Han sier at det er som det er, at mange land ikke ønsker å hjelpe. Det er så mye politikk og maktspill. Og så bruker man sårbare mennesker i det spillet.
Iman og Robert Mood, president i Røde Kors. Foto: Vilde Kongsrud/Flyktninghjelpen
Iman og Robert Mood, president i Røde Kors. Foto: Vilde Kongsrud/Flyktninghjelpen
– Ved å bruke programmet for å fjerne traumer, kommer barna mer opplagt til skolen enn før. Dermed får de større utbytte av både utviklingen og utdanningen.
Med andre ord: Det er håp og det funker!
Iman og professor Jon-Håkon Schultz. Foto: Stian Abrahamsen/Flyktninghjelpen
Iman og professor Jon-Håkon Schultz. Foto: Stian Abrahamsen/Flyktninghjelpen
Du sitter i en overfylt båt på vei over Middelhavet. Båten tar inn vann og den holder på å synke. Eller: Du er et barn som er blitt tvunget til å bli barnesoldat og til å drepe. Dette skjer i virkelighetens verden.
Så hva hender med oss mennesker når vi har opplevd de mest forferdelige ting? Hvordan påvirker det vår mentale helse?
Jon-Håkon Schultz er professor i pedagogisk psykologi ved Universitetet i Tromsø. Han forklarer de skjulte konsekvensene for barn og unge som har opplevd krig og konflikt. Schultz har ledet utviklingen av Flyktninghjelpens traumeprogram, Bedre læring, som er tilpasset barn på flukt.
| Smakebit fra Perspektiv-podkasten, med Jon-Håkon Schultz |
| «For å få et traume må du har vært utsatt for en traumatisk hendelse. Det er en type hendelse som er veldig alvorlig, og gjerne er sånn at du tror du skal dø eller bli alvorlig skadet. Du får helt automatiske reaksjoner i kroppen som du ikke kan styre. Det som skjer over tid er at du kanskje får flere påminnere. Da tas du tilbake til den hendelsen som skjedde, og da kommer de samme automatiske opplevelsene tilbake i kroppen og det er akkurat som om du opplever alt en gang til. Så selv om du har flyktet fra en krig for lenge siden, er det som å oppleve den på nytt, selv mange år etter at du var der». «Det å være tilstede i en krig, er egentlig en lang traumeopplevelse. Da tror du at du kommer til å dø på grunn av bombene som faller. Å være på flukt også: Vi har sett alle disse forferdelige reportasjene fra Middelhavet hvor folk drukner. Når du sitter i den båten er det en potensiell traumeopplevelse, for du vet ikke hva som kommer til å skje. Du er konstant redd for at du selv eller noen av de andre rundt deg skal dø». |
– Han fortalte at det var så mye positivt rundt denne traume-forskningen. Jon-Håkon har vært i Rwanda, Gaza og Syria. De ser at barn har det vanskeligere på skolen og lærer dårligere på grunn av traumemareritt.
– Traumer er et stort problem fordi skolen ikke bare er viktig for utdanning, men også for utvikling. Ved å bruke programmet for å fjerne traumer, kommer barna mer opplagt til skolen enn før. Dermed får de større utbytte av både utviklingen og utdanningen. Med andre ord: Det er håp og det funker!
Les mer om vårt traumeprogram her.
Hør hele episoden med Jon-Håkon Schultz her eller i din foretrukne podkastspiller.
Built with Shorthand