Du kan leke med vennene dine saa plutselig er de doede

Den demokratiske republikken Kongo, 2019. Beatrice er 10 år gammel. Far og bestefar er drept. Mamma er borte.

En natt går bestemoren til kveldsbønn i kirken. Beatrice og søsknene sover hjemme. Plutselig er huset oppslukt av flammer.

– De ville brenne ned huset med oss inni, sier Beatrice.

Beatrice (ikke hennes ekte navn) er nå 13 år gammel. Hun bor i Kenya etter å ha flyktet fra volden i hjemlandet.

– Forskjellen mellom Kenya og Kongo er at i Kongo kan du leke med vennene dine, og plutselig er de døde, sier hun med en alvorlig tone.

Hun sitter i klassen iført sin pene, blå skoleuniform. De knallbrune øynene er vidåpne av nysgjerrighet mens hun lytter nøye til hva læreren sier.

Beatrice er en ivrig elev. Hun elsker å lære, er på skolens fotballag og er et forbilde for medelevene.

– Beatrice er kjærlig, omsorgsfull, arbeidsom og hardtarbeidende, sier læreren hennes, Dapal.

Dapal danser for å gire opp fjerde klasse.

Dapal danser for å gire opp fjerde klasse.

Nå sitter hun blant medelevene i fjerde klasse i Kakuma flyktningleir i Kenya. Læreren Dapal har fått opplæring av Flyktninghjelpen i teknikker som hjelper elevene hans med å jobbe seg gjennom stress og traumer.

Dette er viktig i Beatrices klasse, for i likhet med henne har mange av de andre barna opplevd traumatiske hendelser. Å være vitne til krig og vold kan være en tung belastning for et barnesinn.

Les flere historier i vårt nyhetsbrev. Meld deg på her!

Den forferdelige natten

Beatrice og søsknene hennes var heldige som kom seg ut i live den grusomme natten i 2019. Heldigvis kom naboene ropende og vekket barna da brannen brøt ut. Et vindu var åpent, og de hoppet ut for å unnslippe flammene.

Men å komme seg ut betød ikke at de var trygge.

– Jeg spurte meg selv: 'Hvor kan vi gå nå?'. Jeg skjønte at disse menneskene var ute etter mannen min, og at de ønsket å drepe hele familien vår, forteller Beatrices bestemor, Marie-Jeanne.

– Naboene forklarte at hvis vi fortsatte å bo der ville de finne en måte å forgifte oss på, og vi kom til å dø.

Den lokale kirken ga familien litt penger så de kunne reise ut av byen. Tre dager etter den dramatiske hendelsen kom de til Kakuma-leiren og registrerte seg som flyktninger.

Et nytt hjem

Marie-Jeanne ønsker oss velkommen inn i sitt lille hjem i leiren med et smil. Bestemoren er glad for å få besøk. Siden hun kom til leiren har ingen voksne vært der. Marie-Jeanne viser oss rundt.

Hjemmet består av to bygninger: et hovedrom til å spise og sove i, og et annet til matlaging og oppbevaring. Det er også et lite uthus med toalett og et hus for høner og ender.

– Vi har ikke mange venner, fordi de tror vi er hekser, fortsetter Beatrice.

Familien har også opplevd at ting blir stjålet.

– Jeg er redd for å miste de få tingene vi har, fordi jeg lurer på hvor vi skal få nye ting fra, sier Beatrice.

Livet i Kakuma

Kakuma er den tredje største flyktningleiren i verden. Over 220.000 mennesker, for det meste fra Somalia og Sør-Sudan, bor der. Det er ekstremt varmt og tørt, og det har ikke regnet på nesten tre år. Siden de kom til leiren har Beatrice og storebroren hennes ofte blødd neseblod på grunn av varmen.

Det har vært vanskelig for familien å finne sin plass i Kakuma. Marie-Jeanne savner å tjene egne penger og være økonomisk uavhengig.

– Jeg var forretningskvinne og reiste til Rwanda for å kjøpe varer, som kokekar og afrikansk stoff, som jeg solgte i Kongo. Nå har jeg ikke penger til å gjøre noe slikt. Jeg bare lever. Men Kakuma er bedre enn Kongo, fordi jeg kan bevege meg fritt, og vi slipper å høre lyden av skudd.

Å overvinne stress

Beatrice opplever mye stress på grunn av det usikre miljøet hun nå lever i, som kommer på toppen av stresset hun lever med etter opplevelsene hjemme i Kongo.

– Det som gir meg mye stress er at bestemoren min blir anklaget for å være en heks når hun ikke er det. Og at jeg ikke har noen foreldre. Jeg skulle ønske jeg kunne få foreldrene mine tilbake, så jeg kunne leke med dem og kanskje få flere søsken. Jeg blir lei meg fordi vennene mine på min alder har foreldre å leke med, og jeg har ingen, sier Beatrice.

“Jeg skulle ønske jeg kunne få foreldrene mine tilbake, så jeg kunne leke med dem.”

Skolen gjør det litt lettere for Beatrice. Her kan hun leke med vennene sine og lære teknikker hun kan bruke når hun føler seg stresset. Teknikkene er en del av Flyktninghjelpens Bedre læring-program. Programmet er skreddersydd for å hjelpe barn som har flyktet fra krig og konflikt.

– Jeg har lært meg å puste inn og ut når jeg føler meg stresset. Også leker jeg med lærerne og vennene mine. Det hjelper veldig. I tillegg føles det godt å strekke ut etter timen, sier hun.

Beatrices venner er viktige for henne, og barna har bygget et godt støttenettverk seg imellom.

– Jeg pleier å vise vennene mine de øvelsene læreren min lærer meg. Jeg forteller dem at skolen vår er bra, og at Dapal er en god lærer. Vi lærer mye nyttig. Vennene mine er glade når jeg underviser dem, og de vil gjerne bli med på skolen, sier hun.

Vil du vite mer om hvordan vi hjelper barn med å takle traumer? Abonner på vårt nyhetsbrev for flere personlige historier og siste nyheter her.

På grunn av den hyppige volden kunne ikke Beatrice regne med et slikt solid støttenettverk i hjemlandet.

Tiden fremover

Etter skoletid sitter vi på trestolene i familiens hus. Beatrice og storebroren gjør unna sine daglige plikter og vasker klærne sine.

Like etterpå kommer noen av Beatrices venner bort og de går ut for å leke. Hun leder vennene i leken, de danser i ring, og hun viser dem noen av pusteteknikkene hun lærte på skolen. Alle ler.

Beatrice er avslappet. Lykkelig.

Beatrice danser med noen venner utenfor huset i leiren.

Det Beatrice og familien har opplevd vil være med dem lenge. Kanskje for resten av livet. Men de har begynt reisen for å helbrede og håndtere stresset.

Marie-Jeanne er i hvert fall fornøyd med at familien er trygg. De er ikke lenger i Kongo.

– For meg er livet i Kongo skummelt, jeg har ingenting igjen der. Jeg drømmer ikke engang om det, sier Marie-Jeanne.