Dagbok fra den blodige krigen

Øyeblikk fra to liv i Jemen

Tekst: Kristine Grønhaug Foto og video: Ingrid Prestetun, Ghida Abdulatef / Flyktninghjelpen Design: Anastasia Buialo Videoredigerer: Eirill Dalan.

Tekst: Kristine Grønhaug Foto og video: Ingrid Prestetun, Ghida Abdulatef / Flyktninghjelpen Design: Anastasia Buialo Videoredigerer: Eirill Dalan.

De første dagene av mars 2015 var en gledens tid. Den sørlige havnebyen Aden var full av strålende bryllupsfester, forteller Malka (26) i dagboken sin. Men den 15.mars smalt det. 

Fire år senere herjes Jemen fortsatt av en blodig krig. Store deler av Aden ligger i ruiner.

Under andre verdenskrig skrev jødiske Anne Frank en dagbok fra de to årene hun lå i skjul for nazistene. I vår tid skriver Malka dagbok fra krigen i Jemen.

Aden, mars 2015: Malka Salem Awad (26) snakker engasjert i klasserommet. Hun jobber på en barneskole i hjembyen Aden, som ligger i det sørlige Jemen. Faget hennes er engelsk. 

Hun er også veldig glad i å skrive. Skriving er ikke bare en hobby, det er en livsstil for henne. Kanskje blir hun forfatter en gang i fremtiden. Hjemme har hun en dagbok. Der noterer hun ned alt hun opplever. 

Plutselig får hun en merkelig følelse av at dette er siste gang hun kommer til å stå her i klasserommet. 

Hun hører at noen løper i gangen. En av lærerne dundrer på døren og roper: «De kommer! De har angrepet byen!» 

Elevene blir urolige. Malka forsøker å si noe for å roe dem ned, men forstår ikke selv hva som foregår. Hun kjenner at hun er redd. 

Hun ber barna om å gå ut. 

De andre klassene står samlet utenfor, og noen av elevene sitter allerede i skolebussen. 

Enda mer urolig blir Malka når hun ser at det er satt opp veisperringer. Nå kan de også høre eksplosjoner fra det som ser ut til å være ved Aden internasjonale flyplass, ikke så veldig langt unna. Barna begynner å gråte. 

Elever og lærere kommer seg inn i bussen, som kjører rundt veisperringene. Men de må også hente to barn som går på en annen skole – en skole som ligger mye nærmere det som må være kamphandlinger. 

I det Malka og en kollega forsøker å krysse gaten, begynner noen å skyte. Det er menn som roper: «Snu og løp!» Men de må ta sjansen på å fortsette, de kan ikke overlate de to barna til seg selv. 

De klarer å hente dem. 

Dette skriver Malka i dagboken i tiden som følger:

«Hver dag hørte jeg historier om hvordan mennesker var blitt drept, og jeg så hvordan bygninger ble ødelagt. Det ga meg dødsangst. Særlig var jeg redd tidlig om morgenen, for da begynte luftangrepene. Det var bursdagen min. Sammen med en venn hadde jeg planlagt en stor fest. Men i stedet for å feire den dagen, gråt jeg. Jeg var så redd. For jeg var nær døden. Den dagen hadde huset vi bodde i begynt å brenne. Jeg, moren min og naboene evakuerte bygningen. Vi visste ikke hvor vi skulle dra, eller om vi kom til å overleve. Vi visste ikke om vi ville komme tilbake. Vi dro til et annet sted, der det var andre mennesker vi ikke kjente. Det vi hadde til felles, var frykt. Det føltes som om vi var ved slutten.»

I likhet med mange andre måtte også Malka og moren hennes flykte fra Aden for å slippe unna bombene. Men i dag er hun tilbake i sin elskede by.

– Jeg synes at alle, i nestekjærlighetens navn, bør hjelpe det jemenittiske folk så lenge krigen raser, sier Malka som i dag jobber for Flyktninghjelpen.

Dette er Malkas dagbok.

I likhet med mange andre måtte også Malka og moren hennes flykte fra Aden for å slippe unna bombene. Men i dag er hun tilbake i sin elskede by.

– Jeg synes at alle, i nestekjærlighetens navn, bør hjelpe det jemenittiske folk så lenge krigen raser, sier Malka som i dag jobber for Flyktninghjelpen.

Dette er Malkas dagbok.

Kjemper for å få hverdagen tilbake 

En annen stemme fra Jemen tilhører Nuhad Mubarak (27), som jobber for Flyktninghjelpen.

Krigen fordriver mennesker fra sine hjem. I den sørlige delen av landet er det i 2019 minst tolv leirer i Abyan, Lahj og Aden. Her bor alle de som har vært på flukt siden 2016. 

Det er stekende sol, opp mot 45 grader i skyggen og teltene blir varme som badstuer. Forholden i leiren er forferdelige. Det er støvete og skittent. Slanger og innsekter. Barna er underernærte. Og mange herjes av sult og sykdommer. 

Men hvis ikke Flyktninghjelpen og de andre hjelpeorganisasjonene hadde vært der, ville situasjonen ha vært enda verre. 

– Det er ikke anstendig. Ingen skal leve under slike forhold. Å forestille seg at det kunne vært din egen familie som hadde det sånn, går nesten ikke an, sier Nuhad. Hun har jobbet med juridisk rådgivning i Flyktninghjelpen siden 2018.

Hun smiler: 

– Men i dag fikk jeg nytt håp gjennom den lille gutten Hamza på åtte år. Vi hjalp ham med å få en fødselsattest. Dermed får gutten også rettigheter som skolegang, helsehjelp og juridisk hjelp. Det er inspirerende og får meg til å føle at vi tross alt går i riktig retning. 

Hjelpearbeideren Nuhad kaller mennesker som blir drevet på flukt for helter. De som har mistet mulighetene til å skape seg et godt liv, men likevel fortsetter å slåss for å få det til. De lider, men det hindrer dem ikke i å støtte og hjelpe hverandre. 

– Når du skal inn til leirene, forventer du å se mennesker som er langt nede og mørke til sinns. Men når du møter dem, er det som om de forteller deg: «Ja, vi trenger hjelp. Men vi lever tross alt. Vi er sterke». Jeg møtte for eksempel en høygravid kvinne, og spurte henne: «Hvordan er det å gå her og tenke på at du skal føde under slike forhold?» Hun svarte: «Det går fint. Gud har bestemt hva som skje med meg. Jeg bare våkner opp om morgenen, går og henter vann og brensel – og klarer meg helt fint», forteller Nuhad. Hun blir stille en liten stund, før hun sier: 

– Disse menneskene får deg til å føle at det du selv har gjennomgått, er småting i forhold. De burde være forbilder for ganske mange av oss rundt om i verden. Forbilder for alle som klager over de små tingene i livet. Vi burde alle ta til oss litt av innstillingen deres: Livet er vakkert, det må leves. Du må kjempe og falle. Men så reiser du deg igjen. 

For Nuhad handler det om å gi: 

– Uansett hvor vi mennesker er i livet eller på hvilket sted i verden, kan vi alltid klare å gjøre noe for dem som trenger det. Det er dette som inspirerer meg i arbeidet mitt.

«Vi kom til en landsby der vi ble tatt godt imot, for de hadde hørt om krigen. Den stygge krigen. Vi bodde der, og hadde det bra. Men jeg tenkte på familien min, visste ikke hvordan de hadde det. Broren min, faren min, tanten min. Og elevene mine. Jeg ringte rundt for å høre om de hadde det bra. Da fikk jeg vite at noen av dem var blitt drept. Det gikk veldig hardt inn på meg. Det var en stor sorg. Alle prøvde å få meg til å føle meg litt bedre, men jeg klarte det bare ikke. Jeg tenkte på Aden som stod i brann hver eneste dag. På alle som led. Og på at de som prøvde å flykte, ble stoppet av soldater som skjøt på dem.»

Al-Garad er en leir for internt fordrevne. Den åpnet i 2016 for å huse 30 familier. Men i 2019 bor nesten dobbelt så mange i leiren. Her er behovene store. Flyktninghjelpen bidrar med informasjon og juridisk rådgivning.

En ny sjanse 

Den femte mai 2015 flyktet også Nuhad fra Aden. Hun tok bare med seg laptop’en sin og litt klær i en bag. Hun dro sammen med sine to søstre og to brødre, pluss stefaren. Da hadde de brukt lang tid på å overtale ham. Han sa hele tiden at han ikke ville dø andre steder enn i Aden. 

– Han ble ikke overbevist før vi en morgen kunne se at det lyste fra raketter i fjellet. Da ble jeg også veldig redd. Ikke bare for meg selv, men for familien min, sier Nuhad og fortsetter: 

– Det var allerede tøft for folk på den tiden. De fikk ikke utbetalt lønninger og folk slet med å få kjøpt mat og det de trengte. Det var virkelig krigstid. Det lille vi hadde av penger måtte vi bruke til flukten. 

Nuhad og familien tok en båt over sundet, sammen med mange andre som var på flukt. De kom seg trygt frem til den andre siden, der de skulle få bo hos en slektning. 

Dagen etter så hun på nyhetssendingen på TV: 

– De sa at en båt var blitt truffet. Den hadde vært full av mennesker og alle døde. Det skjedde akkurat der hvor vi hadde vært. Hadde vi vært èn dag tidligere ute, ville vi nok ikke ha vært i live i dag. Da hadde vi bare forsvunnet i sjøen. 

Det var en forferdelig følelse. Jeg klarer egentlig ikke å beskrive den. Jeg bare stod der foran TV’en og tenkte: «Det er som å få en ny sjanse, et nytt liv». Men så følte jeg med de stakkars menneskene som hadde mistet livet på den måten, mens vi var trygge hos slektningen vår. 

Det gikk sterkt inn på meg. Jeg ble også redd for alle dem som var igjen hjemme, naboene og de andre slektningene våre. Men så var jeg takknemlig også.

Nuhad forklarer hvorfor det er så viktig at barn får fødselsattest. Det gir blant annet rett til helsehjelp. Det er ikke minst viktig i et land der millioner av barn dør hvert år av sykdommer som lett kunne ha vært unngått.

«I begynnelsen av mai fikk vi vite at en i familien var død. Det var onkelen til moren min. Da hun hørte det, ble hun helt knust. Jeg husker at hun gråt hele dagen. Hun gråt også for at hun ikke ville få sett ham en siste gang. Han var blitt skutt av en snikskytter. Den døde kroppen hans ble bare liggende der på gaten. Så vi fikk ikke en gang begravet ham. Vi måtte reise videre. Vi kom til steder der det var mange andre som var på flukt fra krigen. Vi lette etter husly, men det var ikke lett. Et sted fikk vi den gode nyheten om at tanten min var i live. Det var Ramadan. Vi hørte bomber, eksplosjoner – ja, lyder fra alle slags våpen. Særlig var det mye rundt klokken to om natten. Jeg pleide å gå og vente på at det skulle smelle. Mens jeg skalv og var livende redd. Vi hadde for vane å samle oss nede i første etasje, for vi tenkte at det var det tryggeste stedet. Men det var ikke trygt. Ikke i det hele tatt. For rakettene kom dit også. Jeg husker at jeg løp skrikende ut av huset. Løp sammen med moren min. Overalt på himmelen var det raketter. Overalt var det mennesker som løp og skrek. Jeg trodde at dette var slutten. Moren min og jeg fikk bo hos en venn av oss i to uker. Der fikk jeg høre at alt var fullstendig ødelagt i Aden. At alle bare gikk rundt og ventet på å dø. Jeg husker at jeg lå og gråt hver eneste natt. Jeg tok farvel med mitt gamle liv. Vennene mine, familien min. Men så prøvde folkene der å gjøre meg glad igjen. De sa: «Alt er ikke over, for nå kan du begynne på nytt. Det kommer til å gå bra. Du kan dra hjem til Aden».

Al-Garad er en leir for internt fordrevne. Den åpnet i 2016 for å huse 30 familier. Men i 2019 bor nesten dobbelt så mange i leiren. Her er behovene store. Flyktninghjelpen bidrar med informasjon og juridisk rådgivning.

Al-Garad er en leir for internt fordrevne. Den åpnet i 2016 for å huse 30 familier. Men i 2019 bor nesten dobbelt så mange i leiren. Her er behovene store. Flyktninghjelpen bidrar med informasjon og juridisk rådgivning.

Nuhad forklarer hvorfor det er så viktig at barn får fødselsattest. Det gir blant annet rett til helsehjelp. Det er ikke minst viktig i et land der millioner av barn dør hvert år av sykdommer som lett kunne ha vært unngått.

Nuhad forklarer hvorfor det er så viktig at barn får fødselsattest. Det gir blant annet rett til helsehjelp. Det er ikke minst viktig i et land der millioner av barn dør hvert år av sykdommer som lett kunne ha vært unngått.

– Uansett hvor vi mennesker befinner oss i livet eller i verden, kan vi alltid klare å gjøre noe for dem som trenger hjelp, sier Nuhad. Forbildet hennes er moren, som døde så altfor tidlig etter en bussulykke.

Store deler av Aden er ødelagt. Men når Nuhad går opp på høyden og ser utover byen sin, husker hun hvor vakker den var før krigen.

– Uansett hvor vi mennesker befinner oss i livet eller i verden, kan vi alltid klare å gjøre noe for dem som trenger hjelp, sier Nuhad. Forbildet hennes er moren, som døde så altfor tidlig etter en bussulykke.

Store deler av Aden er ødelagt. Men når Nuhad går opp på høyden og ser utover byen sin, husker hun hvor vakker den var før krigen.

Store deler av Aden er knust. 

Men når Nuhad går opp på høyden og ser utover byen sin, husker hun hvor vakker den var før krigen. 

– Det kommer til å ta tid før alt blir bra igjen. I mellomtiden kan vi stå sammen. Være sterke. Ha håp. Alle kan, ut fra den jobben de har eller den livssituasjonen de er i, prøve å gjøre noe for at verden skal bli et bedre sted å være. 

For alle. 

I 2018 ble Malka ansatt i Flyktninghjelpen i Jemen. Hun jobber for at barn skal få gå på skole selv om det er krig.

Et humanitært overblikk

En militærkoalisjon ledet av Saudi-Arabia har kjempet mot den iransk-støttede Houthi-bevegelsen (Ansar Allah) i Jemen siden 2015, etter at den væpnede gruppen tok kontroll over hovedstaden Sana og avsatte president Abdrabbuh Mansour Hadi. 

I november 2017 innførte koalisjonen en blokade av havnene i Jemen for å hindre våpentilførsel til Houthi-bevegelsen. Dette har også blokkert forsendelser av mat og medisiner. Økonomisk kollaps har ført til stans i lønnsutbetalinger og forårsaket økte matvarepriser. 

20 millioner mennesker, to tredjedeler av Jemens befolkning, mangler nå sikker tilgang til mat, og det er utbredt fare for hungersnød. Hele 24 millioner jemenitter er avhengige av nødhjelp for å overleve. 

Mer enn 14 millioner mangler rent drikkevann, noe som har ført til massivt kolerautbrudd. Tusenvis av helsestasjoner har blitt ødelagt av flyangrep og bakkekamper, og helsetilbudet er svært begrenset. Sanas internasjonale flyplass har vært stengt siden august 2016, noe som har gjort det umulig for jemenitter å forlate landet for å få medisinsk hjelp i utlandet. 

En avtale om våpenhvile ble inngått mellom partene i konflikten 18.desember 2018. Selv om angrepene har minsket i havnebyen Hodeidah, har angrepene økt i intensitet andre steder i landet, og den politiske situasjonen forblir usikker.

Les mer om Flyktninghjelpen i Jemen.

Fem fakta om Jemen

80 % trenger humanitær hjelp

Det bor rundt 30 millioner mennesker i Jemen. 3,3 millioner er fordrevet fra sine hjem og oppholder seg andre steder i landet. De fordrevne trenger hjelp, men verdenssamfunnet har glemt dem.

I Al-Garad leir får folk mel og litt mat fra Verdens matvareprogram. Men det er langt fra nok.

For å dekke det humanitære behovet i 2019, mangler det 40.530 millioner kroner

Folk har behov for hjelp utenfra. Donorer har lovet å gi 62 prosent av pengene som trengs, men har gitt bare fem prosent. Det offentlige hjelpeapparatet er blitt dårligere, havnene er blokkert, infrastrukturen er ødelagt.

Leiren Al-Mishaqafa ble etablert for 420 personer. I 2018 huset den 2.100. Flyktninghjelpen gir pengestøtte, ID-kort, telt og latriner.

Kolera og miner

Kun halvparten av befolkningen har tilgang på rent drikkevann. Man antar at omtrent 3.000 mennesker har mistet livet som følge av kolera.

Flyktninghjelpen hjelper mennesker i fjerntliggende og vanskelig tilgjengelige områder. Jemen er full av miner og udetonerte eksplosiver.

Millioner sulter

Mer enn 20 millioner jemenitter har problemer med å skaffe mat hver dag og 10 millioner av dem sulter. 238.000 befinner seg på grensen av et sultnivå som mennesker kan tåle. 85.000 barn har ifølge Redd Barna sultet i hjel.

I Al-Garad leir er det bare en vannpost, fordelt på 350 personer.

Angrepene fortsetter

I Jemen er infrastrukturen ødelagt av luft- og granatangrep. 1.500 skoler er bombet. Disse angrepene er også hovedårsaken til sivile tap.

Malka står foran ruinene av Ali Abdulaleem skole, som ble bombet under et luftangrep i 2015. Nå har Flyktninghjelpen og UNICEF, bygget en ny skole (sees i bakgrunnen). Skolen ble åpnet i 2019, til stor jubel fra elevene.


Våre 14.000 modige medarbeidere hjelper nesten 
9 millioner mennesker på flukt over hele verden.